Høstferie

Våknet av vekkerklokka som pep klokka 06:30 i dag. Trodde jeg. Etter å ha dratt meg opp av senga og stønnet av trøtthet, slengt morgenkåpa rundt meg og trampet meg trøtt ned til badet, lykkelig over at jeg overlevde nesten-snuble-i-Simba-krise i trappa, pusset jeg tenner og gikk opp for å kle på meg, tenkte jeg skulle vekke mamma i samme slengen, så jeg gjorde det, og idet jeg har fått klint maskara over hele kinnet, roper mamma at:

"Hera!!!! Klokka er bare halv seks!!!"

Fikk selvfølgelig ikke sovnet igjen, og lå derfor og gjorde ingenting i en time. Åhhhhh. Vekkerklokker, jeg hater dere.

Da klokken hadde slått åtte satt vi alle i bilen på vei til flyplassen, Trondheim here I come.
På flyplassen fikk vi denne forferdelige beskjeden:

"Vi beklager og måtte si bagasjedroppen er litt forsinket pga tekniske problemer"

Flyet skulle gå om ca 90 minutter, og køa så ut som om den kunne ta en time.
Positivt overrasket og glade var vi 12 minutter etterpå, når kofferten var sendt til flyet og vi kunne gå å spise muffins.

Så gikk vi innom duty free og kjøpte maskara, kjøpte selvfølgelig sånn stygg, liten ting som bare skulle gi litt sølvskjær til vippene og som skulle føres på over den normale, men fikk ikke gjort noe med det siden jeg satt på flyet når jeg fant det ut.
Hva har vi lært? Alltid les på maskarapakken før du velger maskara. Åhhh jeg dør ihjel. Nå stikker jeg snart bort på city syd og kjøper billigmaskara.
Kanskje jeg kan bytte den...............

Så satt jeg på flyet, så var det for en gangs skyld en ledig plass mellom meg og sidemann(dame).
Når vi skulle lande så var flyet sånn ukontrollert og svingte frem og tilbake og hoppa og sånn, akkurat som på en rollercoaster. Alle ungene bak oss satt og lo seg ihjel, og jeg syntes det var litt kult.
Hun bare:

"PYTAN?!?!??!"

... så tok jeg meg selv i å stirre fordi jeg ikke skjønte hva hun sa... så sa jeg bare: "nei" istedet... og da skjønte jeg hva hun hadde sagt og var glad for at nei'et ble sant... selv om det hørtes skikkelig teit ut:

"Syns du det er skummelt?" - "nei!!!".

Så begynte hun å prate om hvor vanlig dette er i Trondheim og at:

"Ja, vi i Trånnheim e no kjent fårr herre lanningan vårres!!", eller noe

Hun trodde visst at jeg aldri hadde flydd til Trondheim i hele mitt liv, så jeg bare(i mitt aller trønderske tonefall): "Ja, æ har nu allldri mærka de før ihværtfalll!(høfflig smil)" så så jeg ut av vinduet igjen.

Nå stikker jeg og spiser bolle.