Hei, lenge siden sist!

Bare tulla, da. Lever ikke. Uansett, her er et bilde av meg og Susse! 

Skal slutte å si: "hei skal blogge igjen nå", for det gjør jeg aldri. Skal eller si: "hei, nå kommer et innlegg om sommeren fordi jeg liker sommeren". Ikke det at jeg egentlig har tenkt til å blogge om sommeren nå. Sommeren er jo over om søndagen, for da skal det jo bli åtte grader igjen, hurra! 

Ikke har jeg tenkt til å si: "Hei, nå skal jeg oppsummere tiden siden sist dere så meg!" for det er ingenting å si. Ikke det at det ikke har skjedd mye, for i livet mitt skjer det ting daglig. Kun fordi jeg ikke kan velge hva jeg skal fortelle om, for jeg har et så interessant liv.

Skal heller blogge om kattene mine. Det er et tema som går igjen, og jeg regner med at alle som leser bloggen kun leser for å lese om katter. Vent. Tror ikke det har skjedd noe om katter idag, så jeg kan ikke blogge om det. Eller jo! Det skjer jo alltid noe i mitt liv. 

På tirsdag møtte jeg en ny katt. En veldig søt katt. Oppe i bakken. Snakket med han og sånn, en veldig interessant katt. Hadde masse å si, og hadde ingenting imot fremmede. Som forresten egentlig er litt trist for katten, tenk om det kommer en farlig fremmed og stjeler den eller noe. Glad mine katter er redd fremmede! Tror de er det hvertfall. Håper det. De er ihvertfall redd for hunder...

Uansett. Møtte han igjen idag. Han var glad for å se meg og alt, sprang bort til meg og sånn! Nesten da, måtte psspssspss'e han litt og sette meg ned på huk. Funker alltid. Katta var så glad for å se meg at han fulgte etter meg når jeg skulle gå fra ham. Da måtte jeg løpe og lage hundelyder. Ikke det at det er hundelyder. Det er egentlig bare monsterlyder, men kattene blir redde! Det er forresten sånn jeg holder dem nedi dalen når jeg er på vei opp til skolen.

Nå avslutter jeg innlegget med en hilsen fra Mischa, også snakkes vi om et par måneder. Hadet!

Hei, jeg lever!

Har ikke blogga på over en måned, og syns det er litt trist, for jeg var så godt i gang. Skal begynne igjen. Lover.

Har masse å blogge om.

• katter
• jul
• katter
• skole, tulla
• dagshistorier
• katter
• vinter
• katter

Skjønner ikke hvorfor jeg ikke blogger, jeg har jo tusen ting å blogge om. Tror egentlig jeg skal begynne denne periodens blogging med ny header, sånn som sist, for da blir jeg så inspirert. Trenger noe vinterlig... nei, tulla. Bare noe mindre sommerlig.

Verdens største mammadalt

... bor i huset mitt.
Hun heter Simba og hun liker ingen. Bortsett fra mammaen sin.

 Legg merke til at hun har presset seg oppå mammen og ligger oppå føttene hennes.

 Se så fornøyd hun er, da. Om mennesker vil kose henne så trykker hun seg ned til bakken og forteller oss tydelig at hun hater oss.

 Bortskjemt. Bortskjemt. Bortskjemt. Stakkars Susse som har en mammadalt oppå seg. Det må være plagsomt.

Se så stolt hun er, Susse er lei av henne og sluttet å vaske henne. Simba gikk i stedet til Tante Kåre.

 Kåre ble sur og beit henne. Etterpå var hun skikkelig stolt over å ha bitt niesa si og så sånn her ut.
Så gikk Simba og furtet til mamman:

Nye ting

Hadde nettopp sminket øynene mine glitrende og pene og gikk ned og satt meg på dataen, så fant jeg ut: "Hm... det er liksom så kjedelig å bare sitte her inne med sminke og sånn når resten av verden er på skolen og ikke på msn og sånn". Bestemte meg for å stikke til City Syd.

Oki, egentlig så bestemte jeg meg i går, når mormor sa: "Ja, om du ikke har noe å gjøre så kan du selvfølgelig være hjemme å gjøre plikter å lage middag!!!!".

Spiste tre boller og brødskive med sjokopålegg(det er ferie, jeg har lov å være usunn... - jeg er veldig sunn til vanlig altså!(spiser hvertfall ikke godteri og brus hele dagen... bare litt mintsjokolade(som ikke er godt en gang) og potetskruer)) før jeg bestemte meg for å gå. Tenkte at: "Ja, nå som jeg befinner meg midt i en storby burde jeg kanskje låse døra...", følte meg rimelig kul når jeg gikk inn på kjøkkenet for å finne nøkkelen jeg la på bordet i går, men gjett hva! Den var der ikke. Letet i 5 hele minutter(!!!), så ga jeg opp og ringte mormor. Hun visste ikke hvor den var. Ringte morfar. Han visste ikke hvor den var. Satt meg ned på gulvet og furta etter fem minutter til med leting, så så jeg nøkkelen ligge på stolen... På den mest sannsynlige plassen(nesten) i verden.

Da følte jeg meg ikke så kul lenger.

Fikk sting i sida så fort jeg hadde kommet meg ut av døra, og trodde jeg skulle dø av vondt siden det tar sånn femten minutter å gå til City Syd, men det gikk bra, for jeg er så flink til å overse sting(haha, morsomt). Så fort jeg var inne var det borte uansett. Så gikk jeg to runder rundt i den ene etasjen og en runde rundt i den andre og gikk innom omtrent alle butikkene for å finne noe jeg kunne kjøpe for en hundrelapp(for jeg fikk 100kr av morfar i går), også i den siste butikken jeg var i, platekompaniet, hadde de mange DVD'er til 59,50, så jeg kjøpte to stk. og la ut en 20-kroning selv, fikk til og med ei krone tilbake!

Så gikk jeg hjem, blid og fornøyd, helt til jeg kom på at disse filmene var sone 2-filmer, og at min data bare viser sone 1-filmer. Lykken forsvant i kanskje 2 minutter, før jeg fant ut at jeg har en skoledata de tre neste årene som tar sone 2-filmer, så da var alt fint igjen.

 Nå tenker du sikkert: "Lolllllll, kjøpte du Harry Potter????" - men det er bare fordi den nedlasta versjonen har dårlig kvalitet og jeg gidder ikke be mamma laste ned ny, jeg digger Harry Potter, og jeg vil se ekstramateriale.
Og den andre filmen er den eneste skumle filmen jeg tåler å se, så derfor..... ja. Har sett begge filmene nittito ganger... neida, jeg husker ikke alt som skjer i En Serie Uheldige Hendelser en gang.

...

Etterpå stakk jeg hjem og så ekstramateriale på TV'en, så kom mormor hjem og sa hun hadde en gave til meg. Så åpnet jeg den også var det dukke-Ronny, hahah, se så søt.

Mormor trodde det var Harry Potter, da, herregud, hun har sett alle filmene også ser hun ikke en gang forskjell på svarthåra Harry, med briller, arr i panna og svart hår, og Ronny, med rødt hår og fregner. Mormor sier hun syntes det var litt rart at han ikke hadde briller, da...

Bytur

Trodde aldri jeg skulle blogge om bytur, men jeg overrasker meg selv støtt.
Har planlagt siden juli å møte Chanette i høstferien, og nå er det høstferie, så da måtte jeg nesten møte henne.
Sto opp klokka 8 og spiste (3) bolle(r) til frokost. Sunt! Neida, men jeg orket ikke å lage meg brødmat.
Skulle ta bussen klokka halv tolv(11:28), og jeg var pissnervøs, siden jeg aldri har tatt buss i Trondheim alene før. Sjekka busstider 50 ganger for å være sikker på hvilken buss jeg skulle ta og når jeg skulle ta den, pappan til Chanette skulle kjøre meg hjem, heldigvis. Hvis ikke hadde jeg fått noia fordi jeg måtte funnet to busser.
Holdt på å ta feil buss, fordi Byåsen-Sentrum kom... men så fant jeg ut: "Hera!!!! Du skal ta buss 46 som går 11:28 og som det står pirbadet på", så gikk jeg ikke på bussen og var egentlig litt redd for at det var den bussen som gikk som var min buss.
Men så kom Pirbadet-bussen to sekunder etterpå, så følte jeg meg trygg.

Brukte hele bussturen på være nervøs for om jeg skulle komme meg av, satt og tenkte: "alle går sikkert av på Torget... sant... det er liksom sentrum... værsåsnillalle gå av på torget. Alle gikk av på torget så jeg var heldig.
I samme sekund som jeg hadde gått av bussen ser jeg plutselig Channe komme mot meg. Da følte jeg meg trygg, så gikk vi inn på Trondheim Torg fordi det regnet.

 

Så gikk vi inn på sånne spillbutikker og sånn men Channe fant ingenting, så da gikk vi inn på H&M istedet, der kjøpte jeg maskara, sånn Maybelline-greie med perfekt børste og sånn, fikk ikke bytta Lancôme-greia, så hei, fra nå av skal jeg bli kjent som jenta med de glitrende øyevippene.

Etterpå gikk vi på Burger King. Jeg kalte chicken nuggets for "Chicken McNuggets"... han der kassemannen ble jo helt gal. Jeg bare: "Hallo... det finnes ikke Burger King der jeg bor(det var løgn, men det er så små chips-pakker der så jeg drar aldri dit) så jeg er her aldri................".  Det var litt flaut da. Hvordan jeg skulle jeg vite at det ikke heter McNuggets på Burger King?

Stakk bort til Mercur etterpå, så ble vi facsinert av pynten:

 

Var slitne så vi satt oss en plass vi kunne stirre på denne pynten i evigheter.

Imens gikk jeg amok med kameraet til Channe.

"Øøøh hva er dette???"

"Herregud for noe rart"

 Til slutt greide jeg å ta masse bilder, så måtte jeg gå gjennom alle etterpå, for hvis ikke hadde Channe blitt gal av tusen randome bilder.

Så, plutselig kom Channe og tok hatten min. Det var helt forferdelig, jeg er jo avhengig av den. For uten den ser jeg alltid slik ut:

 

Og dumme Channe kledde den ikke en gang, hun blir jo helt... sur fjortiss.

 

Fikk den tilbake når vi dro bort på lekebutikken. Der gikk vi amok med leker og snakket om hva vi lekte med når vi var små og sånn. 

Fant sånn kjøkkengreie. Jeg elsker sånn kjøkkengreie. Lekte alltid med det hos mormor.

 

Dreiv og lekte med eksemplaret som sto i butikken i ti minutter. Channe lo seg ihjel.

Ellers syntes vi denne var kul:

 

Denne laget morsom lyd:

Channe er en stor og skummel djevel:

 

Og jeg elsker lekebutikker:

Koos

Det var en gang en dag da Hårek lå på spise(rettelse:"fullt-av-rot-så-vi-sover-på-det")bordet og sov. Han drømte om at han lå helt i fred og ro og at ingen kunne komme å forstyrre ham når han sov.

Men i virkeligheten er livet helt anderledes, for da kan det store, kule, 16 år gamle, dumme, teite mennesket i huset komme og ta på ham. Livet er forferdelig.

 

Dette likte Hårek dårlig, og(til tross for et smilende fjes som tydlig tilsier at han elsker mennesket sitt) trekker han seg unna for å si: "Gå vekk fra meg din gærning!". Dessverre gidder ikke mennesker å høre på sure kommentarer fra kattekrek, så mennesket bare stakk den stygge nesa si lenger inn i pelsen, og la att på til arma oppå ham!

Da hadde Hårek fått nok.

 

Han bestemte seg for å gå sin vei, han var sulten uansett, så hvorfor ikke? Nå tenker du sikkert: "You go, Hårek!", men så lett var det ikke. Mennesket nektet ham å gå, og holdt ham igjen, mens det sa: "Du får ikke lov å gå vi skal jo kose og ta bilder til bloggen som viser hvor snill jeg er!"

Hårek orket ikke å protestere, så han la seg uvillig ned på madrassen sin(det eneste som får plass på madrassen er hodet og ned til forbeina, for han er så stor) og latet som om han koste seg med falsk maling.

Han lukket ikke igjen øynene en gang, dette bare for å protestere.

Mennesket lot seg selvfølgelig ikke stoppe så lett! Det visste hva som skulle til for å få Hårek til å ordentlig kose seg, for den katta greier ikke å motstå kos på hodet.

Malingen fikk annen lyd og øynene lukket seg, mennesket var ikke helt fornøyd allikevel.
"Se så søt du bare kan ut!":

Hårek prøvde så godt han kunne å se søt ut, men det greier han bare når han ikke prøver. Allikevel slår han mennesket i søthet(mennesket nekter, men alle andre vesner, inkludert de andre menneskene, sier seg enig i påstanden).

Mennesket så seg nå ferdig med bildetakingen, så dette hadde sikkert vært ett perfekt tidspunkt å stikke av på for sultne og trøtte(og ikke kosesyke) Hårek, men den gang ei, for nå vil Hårek ha kos likevel, menneskets tur til å lide har kommet.

 

Overraskelse over den plutselige entusiasmen og surhet pga. hår i nesa og i øyet stopper ikke mennesket fra å klappe katten, og Hårek tar av og blir den koseteste katten i verden.

 Plutselig blir Hårek obs på lyder inne fra kjøkkenet, og akkurat som forventet var det lyden av mat som falt ned i matskåla som fulgte etter. Kosestunden var over, og Hårek stakk.

Høstferie

Våknet av vekkerklokka som pep klokka 06:30 i dag. Trodde jeg. Etter å ha dratt meg opp av senga og stønnet av trøtthet, slengt morgenkåpa rundt meg og trampet meg trøtt ned til badet, lykkelig over at jeg overlevde nesten-snuble-i-Simba-krise i trappa, pusset jeg tenner og gikk opp for å kle på meg, tenkte jeg skulle vekke mamma i samme slengen, så jeg gjorde det, og idet jeg har fått klint maskara over hele kinnet, roper mamma at:

"Hera!!!! Klokka er bare halv seks!!!"

Fikk selvfølgelig ikke sovnet igjen, og lå derfor og gjorde ingenting i en time. Åhhhhh. Vekkerklokker, jeg hater dere.

Da klokken hadde slått åtte satt vi alle i bilen på vei til flyplassen, Trondheim here I come.
På flyplassen fikk vi denne forferdelige beskjeden:

"Vi beklager og måtte si bagasjedroppen er litt forsinket pga tekniske problemer"

Flyet skulle gå om ca 90 minutter, og køa så ut som om den kunne ta en time.
Positivt overrasket og glade var vi 12 minutter etterpå, når kofferten var sendt til flyet og vi kunne gå å spise muffins.

Så gikk vi innom duty free og kjøpte maskara, kjøpte selvfølgelig sånn stygg, liten ting som bare skulle gi litt sølvskjær til vippene og som skulle føres på over den normale, men fikk ikke gjort noe med det siden jeg satt på flyet når jeg fant det ut.
Hva har vi lært? Alltid les på maskarapakken før du velger maskara. Åhhh jeg dør ihjel. Nå stikker jeg snart bort på city syd og kjøper billigmaskara.
Kanskje jeg kan bytte den...............

Så satt jeg på flyet, så var det for en gangs skyld en ledig plass mellom meg og sidemann(dame).
Når vi skulle lande så var flyet sånn ukontrollert og svingte frem og tilbake og hoppa og sånn, akkurat som på en rollercoaster. Alle ungene bak oss satt og lo seg ihjel, og jeg syntes det var litt kult.
Hun bare:

"PYTAN?!?!??!"

... så tok jeg meg selv i å stirre fordi jeg ikke skjønte hva hun sa... så sa jeg bare: "nei" istedet... og da skjønte jeg hva hun hadde sagt og var glad for at nei'et ble sant... selv om det hørtes skikkelig teit ut:

"Syns du det er skummelt?" - "nei!!!".

Så begynte hun å prate om hvor vanlig dette er i Trondheim og at:

"Ja, vi i Trånnheim e no kjent fårr herre lanningan vårres!!", eller noe

Hun trodde visst at jeg aldri hadde flydd til Trondheim i hele mitt liv, så jeg bare(i mitt aller trønderske tonefall): "Ja, æ har nu allldri mærka de før ihværtfalll!(høfflig smil)" så så jeg ut av vinduet igjen.

Nå stikker jeg og spiser bolle.