Sosialhet, morsomhet og tilfeldighet... ellernoe

Jeg eier ikke sosiale antenner. Jeg vet aldri hva jeg skal si, eller når jeg skal si ting, og sitter bare og nikker og later som om jeg er kjempeinteressert når folk faktisk prøver å snakke til meg. Engelslæreren sier at vi skal si ting som hmm, ahh, oh yesss og sånn når vi småprater, men jeg greier ikke det helt.
Når jeg sitter i store, snakkende grupper, er jeg alltid den som bare hører på de andre som snakker, fordi jeg ikke har noe å si. Det er egentlig litt irriterende.

Likevel var jeg skikkelig sosial på skolen i dag. Jeg er jo ikke redd for å snakke, jeg bare har ikke noe å si. Vi hadde midttime, jeg gikk inn i A-klasserommet, for det skulle være lærermøte i vårt. Jeg tok helt over klassen, altså. Jeg bare snakka og snakka og snakka, og alle liksom snakka tilbake og jeg visste alltid hva jeg skulle svare. Det var kult. Men det er sånn som bare skjer sånn... en gang i måneden.
Så gikk jeg fra person til person og alle snakka til meg.
Det var en fyr som sa jeg hadde gule sokker, så sa jeg: "Ja, jeg vet at jeg har kule sokker", og han fyren måtte liksom viske sånn tullehistorie til sidemannen om mammaen som ikke ville kjøpe gule sokker til ham fordi det var så stygt, bare for å bevise at han sa 'gule' og ikke 'kule'. Døde, herregud. Også var det ei som var skikkelig interessert i min Harry Potter-interesse, og en annen som babla i vei om hvor kult det var at jeg hadde Supermario på pc'en, og eide alle sammen med mine 35 stjerner.

...

I spansktimen i dag skulle vi lære å telle til 10. Når vi hadde gått gjennom tallene én gang, sa læreren at vi skulle telle rekkevis, førstemann på rekka sa én, andremann sa to, osv.
Jeg telte meg fort til at jeg kom til å være nummer 7 eller 8, vi sitter to og to, så vi visste ikke hvem som ville være først av oss to, jeg var sikker på at jeg skulle bli 7, for det tallet husket jeg ikke, men så var jeg sååå heldig at jeg ble åtte. Åtte som hørtes ut som atsjooo når hun sa det.
Så kom hun til meg, og jeg bare: Atsjo!
Også fikk jeg riktig. Made my day. Fant ut at det egentlig skal uttales åtshå, da, eller noe. Ocho. Så lenge læreren sa korrekt, så hadde jeg rett, så jeg eide alle. Neida. Alle de andre kunne de andre tallene, de.
Og hun så dessverre ikke at jeg hadde kjøpt øvingsboka, det var litt trist, da. Også var det noen andre tullinger som også hadde kjøpt den, herregud.

...

Det siste jeg skal si, er at jeg nettopp har funnet en annen person på skolen som også liker Harry Potter og syns A Very Potter Musical + oppfølgeren er bra, og det syns jeg er så kult, at jeg måtte nevne det. Hurra, for at jeg ikke er den eneste likevel.

Læreren min sier at jeg må lære meg kommaregler, forresten, bare fordi jeg bare setter komma når jeg føler det passer. Kanskje jeg skal slutte med det...